Keep going - del 1

-"Kom igjen, du er sein for skolen!" Jeg kunne høre lillebroren min banke på til rommet mitt. Jeg gjespet og så på klokken på iphonen min. Det var bare 20 minutter til bussen gikk. Jeg spratt opp. "Jake, hvorfor vekket du meg ikke før nå? Bussen går jo snart!" ropte jeg mens jeg spratt opp av sengen. -"Er ikke akkurat min jobb å vekke deg da." Jake hørtes sur ut. Han gikk ned trappen igjen. Det hadde han rett i. Det var min feil at jeg forsov meg. Første skoledag etter sommerferien, hvor godt gjordt er ikke det? Jeg gikk inn på badet og tok på meg antrekket jeg hadde funnet frem dagen før i en full fart. Jeg var ikke egentlig sikker på om jeg orket å gå på skolen, følte meg helt forferdelig inni meg, men jeg skulle prøve å gå. Jeg skulle vere sterk nok til å forsøke.

//Antrekket
Jeg pusset tennene og stakk til bussen. Jeg droppet frokosten, hadde ikke hatt tid uansett. Dessuten hadde jeg ikke lyst på mat. Jeg rakk akkurat bussen. Jeg satt med ned på et sete litt lenger bak, og tok i ørepluggene. Alle stirret på meg, og hvisket til hverandre. De fleste hadde vell ikke sett meg siden det skjedde. Jeg heter forresten Emily og er 17 år gammel. Jeg går på videregående, og trives egentlig ganske godt på skolen. Jeg har ganske gode karakterer i de fleste fag, men strever med matte. Jeg har en lillebror som er 15, som heter Jacob. Vi haller han bare Jake. Vi bor sammen med faren vår, og mistet moren våres i starten av sommerferien, noe som har vert veldig vanskelig for meg. Mamma betydde utrolig mye for meg, mer enn ord kan beskrive. Det var derfor jeg følte meg forferdelig i morges. Det var derfor alle på bussen stirret. Jeg har gått med dette i hele sommer. Har ikke vert ute med venner engang, ikke siden det skjedde. Har ikke orket. For det meste, har jeg lagt i sengen og hørt på musikk fra morgen til kveld. Jeg er egentlig en veldig sosial person, som elsker å vere ute med venner. Spesielt mine to besteveninner Brooke og Lindsey. Jeg hadde aldri klart meg uten de, aldri. Men det verste med at moren min er død, er at ingen vet sikkert hva som har skjedd med henne.

Bussen stoppet ved skolen. Jeg ventet til alle hadde gått ut, før jeg trakk pusten dypt, og reiste meg for å gå jeg også. -"Jeg hørte det med moren din. Kondolerer." sa bussjåføren. Til og med bussjåføren visste om moren min, selvom jeg aldri hadde snakket med han før en gang. Okei, kanskje ikke så rart. Det hadde jo vert på nyhetene til og med. Jeg bare smilte skjevt og gikk ut av bussen. Idet jeg tok foten ut av bussen, kom det en hel haug med folk løpende bort til meg. -"Hvordan går det?!" -"Å, Emily! Kondolerer så masse!" "Må ha vert helt grusomt for deg!" "Jeg er her for deg, Emily." Alle ordene surret rundt i hodet mitt. Det var dette jeg ikke ville. Jeg orket ikke alle spørsmålene. Jeg orket rett og slett ikke svare. Jeg følte meg litt frekk, for jeg bare gikk vekk fra de. Men de måtte vell forstå, ikke sant? Endelig fant jeg de. Brooke og Lindsey kom løpende mot meg. De ga meg en stor klem. Vi klemte hverandre lenge, uten å si noe som helst. Det var det jeg trengte. En lang klem fra mine aller beste venner. -"Å, Emily!" sa de i kor. De hadde tårer i øynene. Det fikk bare meg til å gråte. Første dag på skolen, første gang jeg ser vennene mine, begynner vi å grine. Fin begynnelse på det andre året på videregående, ikke sant? 




Håper dere likte første delen! :)


-Storiesdreams

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Historieblogg

Historieblogg

17, Bergen

Jeg er en som liker veldig godt å skrive! Dette er en blogg der det vil komme ut forskjellige historier. Håper dere liker historiene mine!

Kategorier

Arkiv

hits