Keep going - del 6

Hei! Sorry for at ikke delen kom ut før nå, men har hatt mye å gjøre.. Setter forresten veldig stor pris på kommentarer!


Jeg prøvde å tenke det var dyrangrep. Men hva dyr i huleste var det som gjorde det?


Skoledagen gikk for det meste i tanker som surret rundt i hodet mitt. Vi hadde hatt både matte, norsk og engelsk. Det var to timer igjen, og vi hadde gym. Jeg, Brooke og Lindsey hadde tatt på oss gymklær, og gikk opp i gymsalen. -"Vi har gym med Nathan" sa Lindsey. Jeg smilte til henne. -"Ja, så bra at du hadde treningstights så du får vist frem den fine rompen din da" sa jeg og fniste litt. Lindsey dyttet smått i meg. -"Jada" smilte hun lurt. Jeg la merke til at Nathan så på meg. Jeg møtte blikket hans, og da så han fort vekk. Jeg så bort på Lindsey for å se om hun la merke til noe, men det gjorde hun ikke. Jeg trakk på skuldrene og gikk bort til gymlæreren. Vi skulle ha volleyball. Jeg likte volleyball, så det skulle gå greit. Vi skulle gå sammen to og to, for å sentre litt til hverandre som en øving før vi skulle begynne å spille skikkelig. Nathan stod plutselig rett ved siden av meg. Jeg skvatt. -"unnskyld, var ikke meningen å skremme deg. Skal vi sentre sammen?" spurte han. Jeg så bort på Brooke og Lindsey som så mistenkelig bort på oss. Jeg følte meg dum hvis jeg sa nei, så jeg sa selvfølgelig ja til han. Jeg skulle begynne med ballen, så jeg kastet bort til han. Da han skulle kaste tilbake, gjorde han det så hardt, at jeg fikk skikkelig vondt i hånden. -"Å,fy søren" jeg skreik siden det gjorde så vondt. Hvor hardt gikk det ann å skyte, da? Gymlæreren kom bort til meg. -"Er du ok?" spurte han. Jeg nikket, men egentlig klarte jeg nesten ikke bevege hånden. -"Kom her" sa læreren og tok meg med vekk. -"Dere andre, forrsett" sa han. -"Klarer du bevege hånden?" spurte han. Jeg nikket. -"Så vidt" jeg fikk vondt av å bevege den, men klarte det til en viss grad. -"Jeg tror det går fint, men stå over gymtimen du" sa han og gikk inn til de andre.

Etter timen var ferdig, kom Nathan bort til meg. -"Du? Jeg kan ikke si hvor lei meg jeg er." sa han. -"Haha, det går bra." sa jeg som skulle vere så snill. -"Nei, det gjør ikke det. Hva kan jeg gjøre for å gjøre det bedre?" sa han. -"Det går bra! Men ærlig talt, hvordan klarte du å skyte så hardt? Jeg var jo ikke et mål du skulle sikte på heller da." sa jeg med et smil på munnen. Han åpnet og lukket munnen flere ganger. Det kom inne noe ut. Jeg bare smilte til han, så skulle jeg til å gå. -"Jeg er så lei meg, jeg mener det." sa han igjen. -"Ja, jeg lover at det går bra. Håndne begynner å bli bedre nå, bare litt øm." sa jeg og gikk inn i garderoben igjen. -"Hva skjer med deg og Nathan?" spurte plutselig Lindsey som var rett ved siden av meg. Jeg så rart på henne. -"Hva mener du?" sa jeg og latet som ingenting. -"Hvorfor spurte han deg om dere kunne vere sammen på volleyballen? Hvorfor ikke meg? Og hvorfor snakker du så mye med han?" sa hun. Jeg måtte le litt. -"Lindsey" var det eneste jeg fikk frem. -"Jeg vet ikke hvorfor han spurte meg, han hadde vell ingen. Og siden vi traff hverandre i parken i går, kan det jo hende han tenkte han kunne spørre meg, ikke vet jeg!" sa jeg og begynte å skifte. Lindsey så ut som et spørsmålstegn, men spurte ikke noe mer om det. 

Dagen var ferdig og vi skulle gå hjem. Da jeg var hjemme, valgte jeg å ta meg en joggetur. Jeg fikk jo ikke akkurat så masse ut av gymtimen pga hånden, så da skulle jeg ta meg en tur nå. Pluss at jeg kjente det kunne vere godt med en tur, siden jeg hadde så masse tanker i hodet. Jeg fant frem joggeklær og musikk, også var jeg plutselig ut av døren igjen. 
awesomeee 

Etter jeg hadde jogget en stund, ble jeg plutselig litt sliten. Akkurat da, gikk jeg forbi kirkegården, uten at jeg la merke til det, var jeg rett ved den. Jeg tenkte alltid på mamma, hver eneste gang jeg var der. Jeg pleide ikke ha lyst å gå opp på graven, ikke enda, siden det ikke var så veldig lenge siden. Men nå fikk jeg lyst å gå opp å besøke graven hennes, så det gjorde jeg. Jeg gikk opp mot kirkegården. Jeg fikk frysninger av å gå gjennom der. Imens jeg gikk oppover, kom det plutselig en skikkelig tåke der jeg gikk. Jeg klarte nesten ikke se. Da jeg var komt opp mot graven, satt jeg meg stlle ned ved siden av. -"Mamma. Jeg savner deg så mye, og håper du har det bra der du nå er." sa jeg med gråten i halsen. Etter jeg hadde sittet en stund, begynte det å bli så masse tåke, og det ble plutselig enormt kaldt, så da valgte jeg å gå hjem igjen. Da jeg reiste meg, og skulle til å gå, skvatt jeg så mye at jeg trodde jeg skulle dø. Der stod Nathan. Nathan Forbes. Jeg trodde hjertet mitt skulle hoppe ut, fordi jeg ble så skremt. -"Å, hei Emily." sa han og smilte. -"Hei." sa jeg svakt. -"Jeg beklager, jeg skremmer deg alltid. Det er virkelig ikke meningen." sa han og blunket. Jeg nikket. -"Det går bra." sa jeg og skulle til å gå videre, før jeg stoppet opp igjen. -"Hva gjør du her?" spurte jeg. -"Ehm, jeg har noen gamle familemedlemmer her som jeg bare skulle besøke graven til." sa han rettet stemmen sin. -"Å." fikk jeg frem. -"Hva gjør du her da?" spurte han. Jeg sukket. -"Jeg vet ikke om du vet noe som helst om det, men moren min ble drept i sommer." sa jeg og strammet hestehalen. Han så skikkelig på meg da jeg sa det.
Give me love
//Bare at dere var på kirkegården, og ikke går sånn kledd
 
Det ble stille i noen sekunder. Så kom han nermere meg. -"Jeg er lei meg. Hva het hun som døde?" spurte han. Jeg pekte på graven der navnet stod. Han ble plutselig veldig stille. -"Så det var din mor som ble drept?" spurte han igjen og så på meg med det blikket sitt igjen. Jeg nikket og svelgte. -"Hmm, det må ha vert forferdelig" sa han og klappet meg litt på skulderen. Han virket serriøst lei seg for det også. Som om han virkelig brydde seg på en måte. Bare på en litt annerledes måte. Jeg visste ikke hvorfor jeg følte det sånn. Jeg så ned i bakken en stund, og kjente en tåre presse på. Da jeg tok opp hodet igjen var Nathan vekke. Han var helt serriøst plutselig forsvunnet fra plassen. 


HVA SKJER?



-Storiesdreams 

Keep going - del 5

Jeg satt å så ut vinduet i mørket. Jeg var bare så redd inni meg. 


Jeg satt forrsatt her. Hadde sittet her i timesvis. Nå var jeg så redd! Hadde ikke hørt en lyd på pappa, skulle jeg ringe han? Nei, han var sikkert for opptatt med jobben sin. Nei, vet du hva? Jeg ringer han. Det ringte en del ganger, før han endelig tok telefonen. -"Pappa?!" sa jeg redd. -"Hei Emily." sa han med en rolig stemme. -"Vet dere noe mer?" spurte jeg fort. -"Vi er ikke sikker. Men det må vere et dyreangrep." sa han. Jeg tenkte meg om. Dyreangrep? Wææ, så skummelt! -"Ehm, okei. Hvilket dyr som lever her ville gjordt det?" sa jeg og rynket brynene. -"Vi vet ikke. Men jeg vil ikke komme hjem på en stund, så kan ikke du bare gå å legge deg? Prøv å sov. Jeg er glad i deg jenta mi." han la på. Jeg sukket og tok mobilen i lommen. Hvem eller hva hadde drept denne personen?

Jeg pusset tennene og tok på meg nattklær. Jeg følte meg egentlig helt forferdelig inni meg. Det var som om noe ikke var som det skulle. Verre enn til vanlig. Selvfølgelig, det var vell ikke rart at jeg var urolig når dette hadde skjedd like ved her jeg bor, pluss at det med mamma forrsatt tar veldig stor plass i hodet mitt. Akkurat da kom jeg på Brooke og Lindsey. Jeg fant frem telefonen og ringte Brooke. Hun tok den på første ring. -"Emily?! Vet du noe mer?"sa hun skremt. -"Rolig, Brooke. Pappa tror det er et dyreangrep. Forteller mer i morgen, men no skal jeg sove. Så natta, loveu." sa jeg. -"Æsj, så ekkelt. Jeg får ikke sove, men natta. Loveu too." sa hun. Jeg smilte for meg selv og la på. Hun sa hun ikke fikk sove, tror du noen gang jeg kom til å få sove? Nei. Jeg kom nok til å ligge våken hele natten. 

Dagen etter hadde jeg alarmen på en time tideligere enn jeg pleide. Jeg ville ha god tid, uten å stresse. Jeg drøyde i et par minutter, så tok jeg på musikk veldig høyt så jeg skulle våkne skikkelig. Jeg hadde virkelig ikke lyst til å stå opp.
Do I Have To? @VampireDUK

Jeg fant frem en outfit til å gå med:

clothes | via Tumblr
 //Weheartit

Jeg bare tok noe fort, som ikke var så veldig fint, men helt greit. Tiden gikk, og jeg måtte løpe til bussen.


Det var friminutt på skolen. Alle gikk og snakket om dyreangrepet som hadde vert dagen før. -"Å, fy søren" sa plutselig Lindsey, mens vi stod i en gjeng med masse andre folk også. -"Du var jo der ikke lenge før det skjedde Emily! Tenk hvis dyret hadde funnet deg! Ånei, shit" sa hun. Jeg svelgte. Jeg hadde vert der ikke lenge før drapet hadde skjedd. Alle så på meg. -"Så du noen spor eller noe?" -"Så du noen dyr, Emily?" det kom mange lignende spørsmål. -"Jeg så ingen dyr, eller noe mistenkelig." sa jeg og så ned på converseskoene mine. Jeg visste ikke hvorfor, men av en eller annen grunn var det noe som gjorde at jeg ikke helt trodde det var et dyreangrep. -"Men er dere sikker på at det var et dyreangrep?" glapp det plutselig ut av meg, mens jeg stod der i dype tanker. -"Hva ellers, Emily?" sa en gutt i klassen. Jeg dro på skuldrene. -"Nei, det er jo selvfølgelig det som er mest sannsynelig." sa jeg og smilte svakt. Jeg prøvde å tenke det var dyrangrep. Men hva dyr i huleste var det som gjorde det?


Mer? Sorry for litt kjedelig del, men det skal bli gøyere etterhvert!



-Storiesdreams
 

Keep going - del 4

-"Et drap skjedde i parken for ikke lenge siden." sa han og la på. Hånden min skalv så mye at mobilen falt ned på golvet.


-"Hva som skjer der ute?" hørte jeg Brooke og Lindsey rope fra stuen. Hjertet mitt banket fort. Jeg åpnet munnen min, men lokket den igjen. Brooke og Lindsey kom løpende ut i yttergangen. -"Emily?" sa Brooke bekymret og tok opp mobilen min somhadde fått en stor ripe på skjermen. -"Pappa ringte." jeg svelgte. -"og?" Lindsey så bekymret på meg. -"Jeg må hjem. Og dere må låse alle dørene, og holde dere inne, forstått?"jeg tok fort på jakken min ogtok opp ytterdøren. -"Ventventvent! Kan du fortelle oss hva som skjer egentlig?" spurte Lindsey redd. -"Det har skjedd et drap i parken. Pappa henter meg nå, men bare hold dere innenfor låste dører, okei?" jeg pustet ut. Brooke og Lindsey nikket. Jeg gikk utenfor døren. En politibil stod allerede utenfor. Det var pappa. -"Hade, jenter." smilte jeg svakt til de, før jeg løp fort inn i bilen til pappa. Han så stresset ut. Jeg sukket. Uten at vi sa noe som helst, kjørte pappa videre.

-"Ok, hold deg inne, og lås dørene! Pass på Jake også." sa pappa. -"Hvor er han?" spurte jeg og så meg rundt i huset. -"Han er på rommet sitt. Men jeg må gå. Ringer deg når jeg får tid." sa han og halveis smelte igjen døren. Han var så tresset. Jeg låste fort døren, og lente meg med ryggen inntil den. Hjertet mitt banket forrsatt kjempe fort. Hvem hadde drept personen, og hvem var drept egentlig? Tankene surret i hodet mitt. Det hadde ikke vert et drap i nerheten her siden moren min døde. 

Jeg satt i stuen og så ut vinduet hele tiden. Jeg varlivredd. Livredd for at personen som hadde drept noen, skulle vere i nerheten. -"Jake?!" jeg ropte på broren min. Han kom ned. -"Hva er det?" spurte han. -"Ingenting. Måtte bare forsikre meg om at du var ok." sa jeg og svelgte. Han så litt rart på meg, før han gikk opp igjen. -"Men Jake?!" sa jeg igjen. Han kom ned igjen. -"Hva er det?!" sa han sånn halveis irritert. -"Jeg vil ikke at vi skal ha det sånn lengre." sa jeg. -"Hvordan sånn?" spurte han. -"Dumt spørsmål, Jake. Du vet hva jeg mener. Etter at mamma forsvant, har vi ikke hatt noe godt forhold i de hele tatt. Før mamma døde, kunne vi fortelle alt til hverandre. Jeg vil at vi skal ha det sånn nå også. Fordi vi trenger hverandre." sa jeg. Han sa ingenting, bare så ut i luften. -"Var det alt?" sa han etter litt og så på meg med det mest 'careface' du kan forestille deg. Jeg nikket og smilte skjevt. Han stakk opp på rommet sitt igjen. Jeg sukket. Jeg satt å så ut vinduet i mørket. Jeg var bare så redd inni meg. 

HVA SKJER?

Sorry for ingen bilder eller noe, og litt liten del, men må gå nå!



-Storiesdreams  


 

Keep going - del 3

Når jeg hadde gått et stykke, hørte jeg noe bak meg. Jeg snudde meg brått...


Jeg skvatt så jeg skreik så høyt at folk måtte tro hun hadde sett et spøkelse. Der stod den nye gutten som satt ved siden av meg i klassen, som Lindsey synest var så kjekk. Jeg måtte jo si meg enig i det da.  -"Hei. Beklager, jeg, eh, mente ikke å skremme deg." sa han med en fin guttestemme. Jeg hadde ikke hørt han snakke før nå. Jeg tok i håret mitt, noe jag alltid gjorde om jeg ikke helt visste hva jeg skulle si. -"Hei, det går helt fint. Jeg er lettskremt." sa jeg og lo. -"Hva heter du?" spurte han. Jeg tok utav ørepluggene til musikken, og tok på pause. -"Jeg heter Emily Davis." sa jeg og smilte hyggelig. -"Å, hyggelig." sa han og tok meg i hånden. -"Jeg er Nathan Forbes." sa han og smilte. Å, han var virkelig kjekk. Det smilet! Vi stod å så på hverandre en stund, før det begynte å bli litt kleint. -"Jeg må stikke. Veninnene mine venter på meg." sa jeg og vinket til han. -"Ja, hyggelig å møte deg Emily. Vi ses." sa han. Jeg smilte, og sa at det var hyggelig å møte han og. Jeg gikk noen meter, og tok på musikken igjen. Jeg snudde meg, for å se om han hadde gått. Det hadde han. Han var borte. Og da mener jeg sånn helt borte. Jeg kunne serriøst ikke se han noe steder. Jeg trakk på skuldrene. -"Han er vell rask." mumlet jeg for meg selv, og halveis jogget bort til huset til Lindsey. 

Jeg stod utenfor huset til Lindsey og banket på. Det virket så stille, akkurat som om ikke det var noen hjemme. Jeg sa mobilen ned i lommen, og banket på enda en gang. Plutselig fikk jeg en melding. -"Bare gå rett inn." skrev Brooke. Jeg fniste litt for meg selv. Okei, jeg gikk rett inn. -"Surprise, surprise!" Brooke og Lindsey hoppet fremfor meg med et stort smil. De hadde bakt kake. -"Det var da volsomt, jeg har jo ikke bursdag på en stund enda..." sa jeg og hang fra meg jakken. -"Vi vet det. Det er ikke derfor vi har laget sjokoladekake, vi ville bare gjøre det for deg." sa Brooke. -"Åww." jeg ga begge en skikkelig klem. -"Fy, som jeg har savnet å vere med deg." sa Lindsey, og Brooke nikket. -"Jeg har savnet å vere med dere også, jenter." sa jeg og bet meg i leppen. -"Kom, så går vi inn og spiser kake og snop!" sa Lindsey glad. Pappa hadde rett. Som han hadde prøvd å fortalt meg hele tiden, så er det best å vere med dine nærmeste venner når du ikke har det bra. Det er bedre enn å sitte hjemme alene og vere lei seg. 
.

Kaken var kjempe god! Kvelden videre gikk i masse gøy jentesnakk. Da vi plutselig begynte å snakke om Nathan, som han het, kom jeg på at jeg hadde sett han på veien dit. -"Dere?" sa jeg og smilte til Lindsey. -"Gjett hvem jeg traff på bort hit?" begynte jeg med. -"Fortell." sa Brooke. -"Jeg traff Nathan." smilte jeg. -"Nathan? Og det er..?" Lindsey så på meg. -"Den nye gutten i klassen." sa jeg. -"Du tuller? Bor han her en plass?!" spurte Lindsey med en hyper stemme. -"Vell, kanskje det. Jeg traff hvertfall på han, og nå vet dere. Han heter Nathan Forbes."

Snakket gikk mest i Nathan. Det begynte å bli sent, og jeg kom på at jeg hadde glemt mobilen i jakkelommen min. -"Jeg skal bare hente mobilen, bare vent litt." sa jeg og stakk ut for å hente den. Da jeg så på mobilen hadde jeg fått elleve anrop og to meldinger fra pappa. Typisk pappa, han skulle alltid skjekke oppi alt. Kanskje det var litt pga han var politi? -"Emily. Du må ringe meg når du ser dette." Det var to meldinger det stod det i. Jeg sukket, og tastet inn nummret hans. To ring, så tok han den. -"Emily? Emily?! Hvor er du nå?" sa han stresset. -"Pappa, ro deg. Jeg er borte hos Lindsey." svarte jeg og lurte på hva han stresset så for. -"Jeg kommer å henter deg, bli hvor du er. Og be Lindsey og de låse alle dørene." sa han fort. -"Pappa, hva har skjedd?" sa jeg redd. -"Et drap skjedde i parken for ikke lenge siden." sa han og la på. Hånden min skalv så mye at mobilen falt ned på golvet.


HVA  SKJER?



-Storiesdreams

Keep going - del 2

Første dag på skolen, første gang jeg ser vennene mine, begynner vi å grine. Fin begynnelse på det andre året på videregående, ikke sant? 


Skoleklokken ringte. Jeg gikk inn i skolegangen sammen med Brooke og Emily. Jeg gikk i midten, og de holdt rundt meg. Da følte jeg meg litt tryggere. -"Jeg skal bare på toalettet" sa jeg og gikk vekk fra de. Plutselig snublet jeg rett i en person. Jeg så opp. Der stod en høy, slank, utrolig kjekk gutt som jeg ikke hadde sett før. Han hadde brunt hår, øynene så jeg ikke, fordi han hadde solbriller på seg, men han virket kjekk. -"Jeg beklager. Jeg gikk i litt andre tanker." sa jeg og prøvde å få frem et lite smil. Han bare nikket og smilte, også gikk han. Jeg så etter han. Alle så masse på han. Spesielt jentene. Jeg så bort på Brooke og Lindsey. Lindsey så ut til å bli storforelsket med en gang. Jeg måtte ikke egentlig på do likevell, så jeg gikk tilbake til Brooke og Lindsey for å spørre om de så gutten. Noe de definetivt hadde lagt merke til. -"Så du han Emily?" spurte Lindsey med store øyne. -"Ja, jeg så han. Jeg gikk rett i han." sa jeg. -"Fikk du vekslet noen ord med han?" spurte Lindsey fort. -"Nei. Han sa ikke stort." svarte jeg og gikk inn i klasserommet med Brooke og Lindsey rett etter meg. Den nye gutten kom inn også. -"Du tuller! Se!" sa Lindsey. Jeg så bort. -"Han skal vist ha historie med oss, ja." sa jeg og satt meg bedre til rette. Den nye gutten fikk beskjed om å sette seg ved siden av meg. Lindsey satt på den ene siden av meg, Brooke satt fremfor meg, og den nye gutten satt ved siden av meg. Han tok av seg solbrillene. Jeg tok det lange mørke håret mitt til den ene siden. Jeg snudde så vidt litt på hodet, så jeg så rett på gutten. Han satt allerede og stirret på meg. Jeg smilte svakt til han. Han bare så vekk. -"Så du det?" hvisket Lindsey. -"Han satt å stirret på deg!" sa hun. -"Lindsey, ro deg ned. Vi fikk bare øyekontakt." sa jeg og så frem mot læreren. -"Velkommen til et nytt skoleår!" sa han. Jeg lurte egentlig på hvordan jeg skulle klare dette. Hvordan jeg skulle få tilbake konsentrasjonen. Jeg klarte ikke få tankene vekk fra det som skjedde med mamma. Den mystiske historien på nyhetene om en dame som ble funnet drept i skogen. Ingen vet sikkert hva som skjedde med henne. Det eneste som er sikkert, er at hun var død. Da jeg var i helt andre tanker, var det noen som klappet med på skulderen. Historielæreren. Han smilte til meg. -"Bare gå ut om du trenger det. Jeg skjønner hvis du ikke klarer å konsentrere deg om fagene." sa han. Jeg nikket og svelgte. Alle i klassen så på meg. Det var en ekkel følelse. Læreren klappet i hendene så folk skulle slutte å se så mye på meg. 

Det var lunsj. Jeg var ikke sulten. -"Kom, så går vi å kjøper oss noe i kantinen." sa Brooke og dro meg opp fra stolen. -"Jeg har ikke med meg penger. Klarte å glemme det." sa jeg. -"Jeg og Lindsey spanderer på deg." sa Brooke og smilte. -"Det trenger dere ikke, er ikke så sulten uansett..." -"Jo, det skal vi! Kom igjen!" smilte Lindsey. Vi tre jentene gikk mot kantinen, og kjøpte oss noe mat, før vi satt oss ned. -"Du Emily?" sa Brooke og smilte. Jeg nikket og smilte. -"Blir du med meg og Lindsey bort til Lindsey i kveld?" spurte hun. Jeg tenkte meg om. Jeg hadde virkelig ikke vert med de siden det med moren skjedde. Jeg svelgte. -"Vi forstår om du ikke klarer, men vi vil anbefale deg å forsøke. Det blir ikke bedre av å ligge hjemme alene og stirre i taket." Lindsey var alvorlig. -"Jeg blir med dere." sa jeg. -"Å, Emily!" begge jentene klemte meg godt. Jeg fikk frem et smil.
New photos on this wiki - The Vampire Diaries Wiki - Episode Guide, Cast, Characters, TV Series, Novels, and more!

Første skoledag var ferdig, og jeg gikk inn i huset mitt sammen med broren min. -"Hvordan gikk det i dag, Jake?" spurte jeg mens la fra meg bagen min. Han bare så på meg. -"Hva tror du?" spurte han. Jeg ristet på hodet. -"Jake, jeg vil bare høre om det gikk greit. Jeg skjønner jo at det ikke gikk greit da, men du vet at du alltid kan snakke med meg om det, sant?" sa jeg. Han så trist bort på meg. -"Jeg stikker ut." sa han og hentet lommeboken sin. -"Hvor skal du? Du har jo nettopp komt hjem!" sa jeg og gikk mot han. -"Jeg skal bare møte noen venner." sa han. -"Pappa er på jobb, men jeg skal lage middag. Spis middag før du drar da." sa jeg. -"Det går ann å få tak i mat ute og Emily." sa han og så dumt på meg. Han smelte igjen døren og stakk. Jeg var virkleig bekymret for broren min. Vi pleide å ha et veldig godt forhold, men etter det som skjedde med moren vår, er han helt knust, og han oppfører seg ikke bra. Han er ute hver helg, og jeg aner ikke hva han driver med, for han vil ikke snakke med meg om det. Før sa han alt til meg. Jeg sukket og ringte pappa. -"Hallo, Emily." sa han. -"Pappa, hvortid kommer du hjem?" sa jeg og tok håret bak øret. -"Jeg kommer ikke hjem før i ellevetiden. Det vet du. Jeg jobber jo seinvakt denne uken." sa han. -"Ja, jeg vet det. Men jeg er bekymret for Jake, han bare stakk igjen, uten å si hvor han skulle. Han sa han skulle ut med noen venner." jeg sukket. -"Emily, ikke bekymre deg for alt. Han skal vell bare ut med noen venner, ikke sant? Kanskje du og burde gjøre det? Kan ikke du gå ut med noen venner i kveld, bare for å komme deg på litt andre tanker? Jeg er serriøs." sa han. -"Jeg har allerede ordnet det. Jeg skal bort til Lindsey." sa jeg. Jeg hørte at pappa ble lettet. -"Så bra. Kom deg ut litt. Men jeg må nok gå, så hadebra. Glad i deg, jenta mi." sa han og la på. 

Etter jeg hadde spist litt nudler, tekstet jeg Lindsey en melding om det var greit jeg kom bort til da. Jeg fikk for svar, at det var helt ok. Det tok bare ti minutt å gå bot til der Lindsey bodde, var bare å gå igjennom en park, så var jeg der. Det hadde blitt litt mørkt og kjølig ute, så jeg tok på meg en jakke. Jeg var egentlig veldig mørkredd, så ville prøve å gå så fort som mulig gjennom parken. Når jeg hadde gått et stykke, hørte jeg noe bak meg. Jeg snudde meg brått...



Hva synest du så langt?


-Storiesdreams 

Keep going - del 1

-"Kom igjen, du er sein for skolen!" Jeg kunne høre lillebroren min banke på til rommet mitt. Jeg gjespet og så på klokken på iphonen min. Det var bare 20 minutter til bussen gikk. Jeg spratt opp. "Jake, hvorfor vekket du meg ikke før nå? Bussen går jo snart!" ropte jeg mens jeg spratt opp av sengen. -"Er ikke akkurat min jobb å vekke deg da." Jake hørtes sur ut. Han gikk ned trappen igjen. Det hadde han rett i. Det var min feil at jeg forsov meg. Første skoledag etter sommerferien, hvor godt gjordt er ikke det? Jeg gikk inn på badet og tok på meg antrekket jeg hadde funnet frem dagen før i en full fart. Jeg var ikke egentlig sikker på om jeg orket å gå på skolen, følte meg helt forferdelig inni meg, men jeg skulle prøve å gå. Jeg skulle vere sterk nok til å forsøke.

//Antrekket
Jeg pusset tennene og stakk til bussen. Jeg droppet frokosten, hadde ikke hatt tid uansett. Dessuten hadde jeg ikke lyst på mat. Jeg rakk akkurat bussen. Jeg satt med ned på et sete litt lenger bak, og tok i ørepluggene. Alle stirret på meg, og hvisket til hverandre. De fleste hadde vell ikke sett meg siden det skjedde. Jeg heter forresten Emily og er 17 år gammel. Jeg går på videregående, og trives egentlig ganske godt på skolen. Jeg har ganske gode karakterer i de fleste fag, men strever med matte. Jeg har en lillebror som er 15, som heter Jacob. Vi haller han bare Jake. Vi bor sammen med faren vår, og mistet moren våres i starten av sommerferien, noe som har vert veldig vanskelig for meg. Mamma betydde utrolig mye for meg, mer enn ord kan beskrive. Det var derfor jeg følte meg forferdelig i morges. Det var derfor alle på bussen stirret. Jeg har gått med dette i hele sommer. Har ikke vert ute med venner engang, ikke siden det skjedde. Har ikke orket. For det meste, har jeg lagt i sengen og hørt på musikk fra morgen til kveld. Jeg er egentlig en veldig sosial person, som elsker å vere ute med venner. Spesielt mine to besteveninner Brooke og Lindsey. Jeg hadde aldri klart meg uten de, aldri. Men det verste med at moren min er død, er at ingen vet sikkert hva som har skjedd med henne.

Bussen stoppet ved skolen. Jeg ventet til alle hadde gått ut, før jeg trakk pusten dypt, og reiste meg for å gå jeg også. -"Jeg hørte det med moren din. Kondolerer." sa bussjåføren. Til og med bussjåføren visste om moren min, selvom jeg aldri hadde snakket med han før en gang. Okei, kanskje ikke så rart. Det hadde jo vert på nyhetene til og med. Jeg bare smilte skjevt og gikk ut av bussen. Idet jeg tok foten ut av bussen, kom det en hel haug med folk løpende bort til meg. -"Hvordan går det?!" -"Å, Emily! Kondolerer så masse!" "Må ha vert helt grusomt for deg!" "Jeg er her for deg, Emily." Alle ordene surret rundt i hodet mitt. Det var dette jeg ikke ville. Jeg orket ikke alle spørsmålene. Jeg orket rett og slett ikke svare. Jeg følte meg litt frekk, for jeg bare gikk vekk fra de. Men de måtte vell forstå, ikke sant? Endelig fant jeg de. Brooke og Lindsey kom løpende mot meg. De ga meg en stor klem. Vi klemte hverandre lenge, uten å si noe som helst. Det var det jeg trengte. En lang klem fra mine aller beste venner. -"Å, Emily!" sa de i kor. De hadde tårer i øynene. Det fikk bare meg til å gråte. Første dag på skolen, første gang jeg ser vennene mine, begynner vi å grine. Fin begynnelse på det andre året på videregående, ikke sant? 




Håper dere likte første delen! :)


-Storiesdreams

Starter historien i morgen!

Hei dere! Jeg har allerede begynt på historien min, og første del vil komme ut i morgen. Jeg trenger ikke si så mye om den, men jeg har fått en del inspirasjon fra The Vampire Diaries. Jeg håper at akkurat DU har lyst å lese og følge historien min, og at du vil like den! Jeg skal prøve så godt jeg kan å gjøre den spennende og gøy! Vi snakkes :)


-Storiesdreams
 

Historieblogger

Hei! Jeg har nå laget en historieblogg. Jeg er veldig glad i å skrive, derfor fikk jeg veldig lyst å skrive historier. Jeg har skrevet historier på blogger før, for lenge siden, så er vandt til det! Jeg skrev før en del Justin Bieber historier, men nå tenkte jeg å skrive litt annerledes historier. Kan godt hende jeg kan komme med Justin Bieber historier også etterhvert, men har tenkt å starte med en annen historie. Info om historien kommer i et innlegg senere! Jeg starter vist bloggen med et kort og kjedelig innlegg akkurat nå, men ville bare gi litt info! :)


-StoriesDreams



 

Les mer i arkivet » September 2013
Historieblogg

Historieblogg

17, Bergen

Jeg er en som liker veldig godt å skrive! Dette er en blogg der det vil komme ut forskjellige historier. Håper dere liker historiene mine!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits